Verdalen i 1890-åra*

Gamle Storgate på Verdalsøra.

Hva slags samfunn var det som ble hjemsøkt av denne forferdelige ulykka i 1893?
Verdal kommune hadde i begynnelsen av 1890-åra en folkemengde på omlag 6000 mennesker, av disse bodde vel 800 på tettstedet Verdalsøra eller like i omegnen. Kommunen hadde beholdt sine grenser siden den ble opprettet gjennom formannskapslovene i 1837. Den besto av tre sogn, Stiklestad, Vuku og Vinne. Etter måten var det en stor kommune, vel 1500 km².

Mange av innbyggerne, særlig i Vuku sogn, som omfattet Helgådalen, Inndalen og Sul, følte at det kunne bli vel langt ned til der kommunens styre satt og møtene ble holdt. Siden Stiklestad skole sto ferdig i 1881, hadde herredsstyret hatt sitt faste møtested der, og for oppsitterne i de øvre dalens kunne det fort bli en dagsreise for å være med på et møte.

Denne misnøyen førte til at det ble fremmet forslag om deling av kommunen og Vuku sogn skilles ut som egen kommune. Forslaget skulle behandles i 1893, men da tida var inne, hadde verdalingene annet å tenke på!

I likhet med resten av landet, tok bygda del i de omveltningene som foregikk i stadig økende tempo fra 1850-åra og utover. Overgangen fra et tilnærmet naturalhushold i retning av pengehushold er karakteristisk for perioden. I de første 10-åra av 1800-tallet var gårdene nærmest for selvforsynende enheter å regne. Men framveksten av byer og tettsteder ga gårdbrukerne et marked for produktene sine. Dette førte til omlegging av gårdsdrifta. Mange gårdbrukere sluttet med, eller i alle fall innskrenket korndyrkinga og gikk over på krøtterhold. Ost og smør var etterspurte varer og innbrakte kontanter. Men samtidig som de i sterkere grad ga opp selvforsyningsprinsippet, ble gårdbrukerne også mer avhengig av importerte varer, og dermed også av utenverdenen.

Av folketellinga fra 1891 kan vi konstatere at tallet på husmenn/strandsittere i Verdal lå på 313 personer. Det utgjorde omlag 50 prosent av hva det var i 1850. En stor del av nedgangen skyldtes emigrasjon til Amerika. Men mange ble også lokket av industrien og ble by- eller tettstedsbeboere.

For landbruket i Verdal betydde markedsorientering etablering av meierier på Verdalsøra, Stiklestad og i Vuku.

Skogbruket spilte en dominerende rolle for de øvre deler av bygda. Der eide Værdalsbruket over 200 000 mål skog og en lang rekke leilendingsgårder.

I 1872 hadde Værdalsbruket bygd et sagbruk på Ørmelen. Saga hadde dampmaskin som drivkraft og energikilde og ble kalt Dampsaga. Ved folketellinga i 1891 oppga 26 personer at de hadde sagbruket som sin hovedarbeidsplass.

Oppføringen av Dampsaga førte til at de små bekkesagene som hittil hadde eksistert i dalføret, ble gradvis nedlagt. Samtidig ble det sterk økning av tømmerfløtinga i Verdalselva og bielvene og økt aktivitet i form av dambygging.

I de nedre delene av bygda var det jordbruket som dominerte. Nye redskaper hadde ført til mindre behov for leid arbeidskraft. Ei slåmaskin erstattet mange slåttekarer. Vel var maskina dyr i anskaffelse, men det lønte seg i det lange løp.
Gårdkjøp og maskiner førte til behov for kontanter. Det er i lys av dette faktum vi må se etableringa av en sparebank i Verdal i 1854. Katastrofen i 1893 skulle ikke gjøre dette behovet mindre.

Verdalsøra hadde i 1890-åra typiske tettstedsfunksjoner. Etter de gamle lovene fra middelalderen matte en være byborger for å drive handel eller handverk. Men utover 1800-tallet hadde myndighetene ved flere anledninger liberalisert og myket opp disse bestemmelsene.

Ved folketellinga i 1891 var det 12 personer som drev handelsvirksomhet på Verdalsøra. Samtidig var det land- handlere på Stiklestad, ved Jermstad, i Vuku, Ulvilla, Stamphusmyra og ved Kålen og Østgård i Ness.

Skreddere og smeder var yrkesgrupper som var representert i de fleste bygdelag, men alle med mesterstatus var heimehørende på Øra. Her var bade baker- og snekkermestre, urmakermester, malermester og garvermester.

Noen av innbyggerne var knyttet til sjølivet, enten som fiskere eller de var involvert i den betydelige jektfarten.

Den kanskje mest iøynefallende forskjellen fra i dag var kombinasjonen av flere yrker. Handelsmannen var i tillegg bonde, sagbruksarbeideren og snekkeren leide jord, ja selv lensmannsbetjenten kunne drive fiske på si'.

Etter vedtak i 1891 var det 19 skolesteder i Verdal med omlag 1000 elever til sammen. Til Trøgstad skole, som forsvant med Raset, sognet omlag 60 elever. Kildene viser at Verdalsøra hadde en metodistmenighet som telte et tjuetalls personer.

Som ellers i landet hadde de frivillige organisasjoene begynt å få innpass. Det gamle samfunnet hadde sine uskrevne lover. Det var stor forskjell i sosial status. Lista over omkomne i raset gjenspeiler de sosiale rang- ordningene og den gamle tenkematen. Til en viss grad myket organisasjonene opp i dette forholdet. Folk fra forskjellige sjikt i samfunnet kunne gå sammen om felles oppgaver. I tillegg ble de gamle grende- og «belags» -grensene til en viss grad sprengt, selv om de fungerte i gravferds- og brylupssammenheng lenge ennå. I 1890-åra hadde vi både arbeiderforening, samtaleIag, skytterlag, losjer og avholdsforeninger. Disse bidro i sterk grad til å minske de sosiale motsetningene og lærte folk å stå sammen. Det skulle bli behov for det -- .

I ovenstående hefte finner du mer om forsvarsler om raset, øyevitneskildringer, selve hendelsesløpet, etterskred, Vukusjøen, redningsarbeidet, beretninger fra overlevende, kart over rasområdet. redningsdåder, om skuelystne nordmenn som valfartet til Verdal for å se resultatet av rasets herjinger, om hjelp til de skadelidte, utmerkelser for heltedåd, faktiske tall om hva raset krevde, om Lysthaugen minnelund, fullstendig oversikt over omkomne og gjennoppbygging av rasområdet.

* Artikkelen er i sin helhet hentet fra heftet Verdalsraset 1983 - Utgitt av Verdal Historielag til 100-årsminnet 19. mai 1993

Mer om Verdalsraset finner du også i artikkelen «Verdalsraset og Hærfossens Gjennombrudd 1893», utgitt av Verdal Turistforening i 1949. Den 2. februar 2008 la vi ut hele heftet «Beskrivelse over ULYKKEN I VÆRDALEN nat til Fredag 19de Mai, 1893», første gang utgitt på Olai Hartmanns forlag, Steinkjer i 1893.