Veita
- et gammelt handverkstrøk på Øra
Navn
og beliggenhet
Om vi bruker ordbok og slår opp på ordet - veit
- ser vi at det betyr - smug i by. Navnet passer bra for
her er det virkelig trangt, og trangere har det vært.
Hos Nelius Pedersen (Vollstua) og Oskar Hynne var det tidligere
trapp og inngang mot Veita. Her satt konene ute med sitt
strikketøy på fine dager og kunne slå
av en passiar fra hver sin trapp, mens de også kunne
holde et øye med sine håpe- fulle. Når
folk snakket om Veita rundt århundreskiftet, mente
man helst strøket fra elva og ca. opp til Jelstrupgården
og Forberg- strøket, henholdsvis Henrik Ydse og Marius
Fosnes. Her gikk altså Gamle Kongeveg eller riksvegen
nordover helt til 1904/05 da Jern- banen kom og delte Øra
i to, og riksvegen ble flyttet lenger øst. (Nyvegbakken).
Som et lite «minnesmerke» over Gamle Kongeveg
står fremdeles en gammel milstolpe (1 mil) ved Vollstua.
Nærmiljøet
De aller fleste våningshus i Veita og Nerby'n var
bordkledd, men ikke alle uthusa. Flere hus var mørke,
nærmest tjærebredd, en god del røde våningshus
fantes og hos de best situerte var fargen gjernest kvit.
Noe stor hageflekk hadde folk hverken råd eller plass
til i strøket, men det var plantet endel trær
som skapte trivsel og preget nærmiljøet. I
Smedstua ble først plantet fire lønnetrær,
et i hvert hjørne av hagen, tre av dem vokste og
ble store. Rikke Tronsen fra Smedstua og nabokona Oline
Halvorsen reiste ca. 1910 til Staup, Levanger og fikk tak
i hver sin kvite syrin som skulle være doble (podet).
Den i Smedstua viste seg å bli vanlig enkel, men den
i hagen hos Halvorsen ble dobbel og den blomstret hver sommer
i mange år til stor glede for både eier og naboer.
Den ble fjernet for noen år siden. Et tre som fortsatt
preger strøket er hengebjørka som senere gartner
Karl Olsen plantet i konfirmasjonsalderen heime ved stua
hos sin far Gunerus Olsen. (Ved Nils Olsens hus nå).
Før det ble anlagt
kloakk på Øra gikk det ei åpen grøft
gjennom Veita. Den kom egentlig fra Øverby'n og kom
fram mellom Elstad- gården (Gustav Hansen) og Pettersengården,
gikk under vegen her og ut i elva nord for Rygh- gården.
Den var gammelt merke mellom gårdene Mikvold og Maritvold.
Grøfta ble kalt Kilen og mot den og elva var det
oppsatt rekkverk, så navnet ble til Kilbrua.
Her møttes folk
fra Veita og omegn for å slå av en prat og kanskje
spørre litt «nytt». Særlig lørdag
ettermiddag var det folksomt her. Kvinnfolka brukte ikke
så ofte kåpe eller ytterplagg før i tida,
men i anledning helga tok de gjerne på seg rene kvite
forklær.
Rundtur
til håndverkere og handlende 1865-1900
Med folketellingene for 1865, 1875 og 1900, samt litt muntlig
tradisjon i bagasjen begynner vi turen i den såkalte:
VIBEGÅRDEN
Folketellingen for 1865 starter med skredder og huseier
m/jord Andreas Hansen og kone Martha C. Pedersen. Jeg kan
tenke meg at tellingen begynte her p.g.a. gårdens
beliggenhet, den lå øverst i Veita og må
ha vært et av ytterpunktene (mot nord) på «tettstedet
Værdalsøren». Tilfeldigvis er den også
min barndomsheim, så sjøl om det kanskje virker
ubeskjedent, blir det likevel for meg en naturlig start
på vår rundtur.
Ekteparet Martha og
Andreas Hansen hadde 5 barn i 1865, blant disse Gustav Hansen,
som ble en kjent kjøpmann på Øra, og
hans søster Oline, gift Halvorsen. Hansen var altså
skredder av profesjon, men hadde også l ku og 3 sauer
og sådde 1/2 tønne havre og 6 t. poteter.
Skredder Hansen og hans
familie bor i Vibegården også i 1875, men med
den forskjell at endel av barna er fløyet fra redet.
En «logerende» Johannes Halvorsen, «skreddersvend»,
er imidlertid kommet i tillegg. Han ble senere svigersønn
i huset, idet han giftet seg med datteren Oline.
En antar at husa her
er bygget av A. Hansen, årstall 1852 ble funnet innrisset
i tømmeret da våningshuset senere ble revet.
Gården har hatt flere eiere framover åra. Ved
folketellingen i 1900 er det sagbruksarbeider Martin Vibe
og kone Kristianna som bor her, sammen med sin pleiedatter
Agnes Bones, hun er oppført som syerske. Hun var
forøvrig butikkdame ved Verdal Samvirkelag i mange
år.
Uthusa i Vibegården
var bygd sammen med våningshuset, slik det var mye
brukt før i tida. Dette ble revet i 1932, da Johannes
Risan kjøpte eiendommen. Det gamle våningshuset
som var nærmest bygd i trønderstil, størrelse
ca. 15 x 5 m var bordkledd og sto i øst-vest. Dette
ble revet i 1957, nyhusa ble snudd i nord-sør med
fasade mot ny gate og riksveg som imidlertid var blitt flyttet.
Johannes Risan eier fremdeles eiendommen.
Et steinkast lenger
sør banker vi på i
SMEDSTUA
Det var ikke langt mellom håndverkerne i Veita og
her bodde i 1865 smeden Petter Pedersen med kone Mette og
datteren Rikke. Petter Smed ble han kalt til daglig og var
såkalt finsmed. Han drev litt jord for han hadde 5
sauer og gris, samt ku sammen med skomaker Forberg i nabolaget.
Kua var på sommerbeite på seteren Stavlund i
Volhaugen. Melka gikk man tilfots og hentet der, og den
ble fraktet heim i bøtter og «bølhenk».
Husa i Smedstua ble
bygd rundt 1858, og våningshuset står fremdeles
i noenlunde samme stil. Uthuset som bl.a. inneholdt Petters
smie ble revet for noen år tilbake. Svigersønnen
Otto Tronsen overtok etter Petter Pedersen, og Antonie Tronsen
etter sin far Otto. Senere eiere Erling Johansson og nå
Kjell Pettersen.
OLSENSTUA
med ekteparet Bergitte og Gunerus Olsen var i 1900 nærmeste
nabo mot sør til Smedstua. Gunerus Olsen var i mange
år ølbrygger hos Oluf Moe (Husumgården)
og senere dreng hos Gustav Hansen. Oppskriften på
sirupsølet, også kalt Gunerusøl, som
han brygget og solgte for egen regning, skrev seg kanskje
fra hans tid hos Oluf Moe. For 10 øre kunne både
små og store få 1/2 flaske.
Gunerus Olsen var bror
av Bernhardus Olsen som hadde Mikvold en tid. Av barna i
Olsenstua nevner vi Amalie Vangstad, Marie Høknes,
Karl Olsen og Tormod Olsen som alle senere hadde sitt virke
på Øra. Husa ble revet og området er
idag gartneri (Nils Olsen).
På samme side
av vegen ligger også
FORBERGGÅRDEN
hvor vi igjen finner håndverkere. I 1865 bodde Johan
M. Forberg her og han ernærte seg av skomakeryrket
og litt jordbruk. Sønnen Johannes bor også
heime og er smed (grovsmed). Ti år senere er samme
familien oppført og drev med samme virksomhet. Ved
folketellingen i 1900 ser vi at det har vært et generasjons-
skifte, idet Johannes Forberg da er blitt «husfader»,
smedmester og jordbruker.
Sønnen Evald
som forøvrig var urmaker i Ryghgården en tid,
var noen år i USA, men kom tilbake og bosatte seg
senere på Levanger.
Husa i Forberggården
er med små ytre endringer de samme som i gamle dager.
Gården eies idag av Marius Fosnes.
Mellom Forberggården og Hynnehusa (Oskar) lå
ei lita grå tømret stue kalt
BERETSTUA
Den var så låg at en voksen mann kunne ta med
handa på takskjegget. Her bodde «koppklinkar'n».
Husa ble revet og Beret bodde på sine gamle dager
i Klokkerstua.
På vestsida av
vegen og litt lenger nord enn Forberggården lå
HALVORSENGÅRDEN
Johannes Halvorsen som tidligere er nevnt som skreddersvenn,
drev her etter at han ble mester, hans kone Oline fra Vibegården
og født Hansen drev også med skredderforretning,
som det står i folketellingen (1900). Her vokste bl.a.
datteren Valborg, senere gift Eriksen og sønnen Alf
Stavlund opp. Det er mest rimelig at Halvorsen startet skreddervirksomheten
her etter at svigerfaren Andreas Hansen hadde avsluttet
sin i Halvorsengården. Huset her er sannsynligvis
bygget av Halvorsen. Sigurd Steinsmo kjøpte senere
eien- dommen og bodde her i mange år. Den gamle bygningen
er revet og har gitt plass til ny villa som eies av Arne
Sigurd Steinsmo.
Nærmeste gården
til Halvorsengården mot syd var
JELSTRUPGÅRDEN
Her bodde i 1900 Anna Karoline Jelstrup sammen med datteren
Henriette. Losjerende er Torger Olsen Meldal som drev som
smed, altså nok en håndverker. Det er mulig
at denne smed Olsen har vært eier av denne gård
før Jelstrup, idet vi finner ham oppført som
selveier og smed i 1865. Husa her står fremdeles,
om enn noe modernisert. Eies av Henrik Ydse.
Mellom Forberg- og Jelstrupgården
blir det trangere mellom husa og en kan liksom føle
at en befinner seg i Veita eller «smugget».
Da vi runder svingen
ved
VOLLSTUA
aner vi at vi nærmer oss elva, selv om vi ikke kan
se den enda. Litt fjærelukt med islett av måkeskrik
og lyder fra annen sjøfugl forteller om det. Amund
Voll, innflytter fra Nordre Fron (Gudbrandsdalen) bor i
Voll-stua i 1865. Han er fisker av yrke. Vollstua er modernisert
noe, men står stort sett som rundt 1905. Senere eiere
har vært Grethe (barnebarn av Amund Voll) og Nelius
Pedersen. Nåværende eier er deres sønn
Arnold Pedersen.
Rett over gata fra Vollstua
ser vi innom på
HYNNETUN
«Husfader» her er i 1865 Ole Olsen. Han har
kone og 2 barn og tjener til livets opphold som fisker.
Samme familie møter vi også i 1875, men da
har datteren Serine giftet seg og fått familie som
bor i huset. Serine og Nikolai Hynne (kanalarbeider og lyktetenner)
står som eiere i 1900, senere overtok Oskar, deres
sønn.
Rett forut ser det mest
ut som vegen ikke går lenger, «Hynnebua»
står og stenger. Her foregikk salg av fisk og sild.
Bua var plassert mest nede i fjæresteinene, så
denne butikken lå iallefall tett ved vareinntaket.
Anna og Martin Hynne drev med denne fiskebutikken, mens
de hadde sin heim på hjørnet på motsatt
side av vegen
HYNNE
SØNDRE
Ved folketellingen i 1900 bor altså Anna og Martin
Hynne her sammen med 5 barn. De tok muligens over heimen
etter hennes far, Johan Faber. Senere tok datteren Marie
over huset, og det eies nå av hennes svigersønn
John Steinsmo. Hynne søndre er en gammel gård,
uthuset er sammenbygd med våningshuset, med port inn
i et lite gardstun.
BERGSTUA
Vegg i vegg med Hynne søndre bodde Petra og John
Berg, Sofus Berg sine foreldre, senere eiere her var Nora
og Martin Lyng og sist Anders Johansson.
Gårdsbruk midt
inne i Verdalsøra er ikke lenger vanlig, men
BORGENGÅRDEN (Mikvold lille)
var fram til 1928 et eksempel på det. Ole Eliassen
som eide gården i 1865 hadde da følgende buskap:
2 hester, 3 kyr, 12 sauer og 2 geiter. Våningshuset
sto langs Gamle Storgate parallelt med elva og ca. der Gudrun
Olsens villa står idag. Det var port inn i gården
fra vest ved Klokkerstua. Fjøset var så godt
som sammenbygd med Jelstrupgården og vinkelbygd med
«hellbrua» mot vegen opp Veita. Her var det
også innkjørsel. Smie og stabbur hørte
også med til gårdsanlegget og lå ved merket
mot Vollstua. Gården var således helt innebygget.
Oles sønn Mikal Olsen Borgen er gårdbruker
i 1900, han er også hovslager og smed. Ole Mikalsen
Borgen tok over i 1906 og i hans tid ble våningshuset
flyttet til helt ny tomt og dit det står idag. Han
bygde nye uthus samtidig (l928).
Fra Borgengården
går rundturen videre til
KLOKKERSTUA
Denne gården er av de eldste på Øra.
Ifølge Verdalsboka er det trolig at Andreas klokker
som bodde på Verdalsøra ca. 1700 har holdt
til her og kanskje har han gitt gården navn. Rundt
1900 var det imidlertid kaptein Sommerschield som bodde
i Klokkerstua. Han var sønn av oberstløytnant
Sommerschield på Nestvold og deltok bl.a. i Sparebankens
styre og stell.
Jonetta Klokkerstua
og pleiedattera Hulda Mollan bodde her ca. 1910. Signe og
Johannes Berg eide gården i mange år, men nå
er Egil Grøtan hjemmelsinnehaver.
Den aller eldste av
gårdene på Øra skal imidlertid være
MÆLASTUA
Hvor gammel den er, kan være vanskelig å fastslå,
men årstallet 1750 har vært nevnt. Denne gården
har vært litt av et sentrum på Øra i
tidligere tider. Før den gamle brua over Verdalselva
ble bygd ca. 1860, var det nemlig fergested fra Mælastua
og til Bentsengården på den andre sida av elva.
En kjent og aktet mann
i Verdal, lensmann fra 1869 til 1910, Hieronimus Heyerdahl
Wessel var en tid eier av denne gård. Han hadde også
sitt kontor her og rådstuen eller arresten fantes
også i Mælastua. Et avsnitt fra Verdalsboka
forteller litt om lovens håndhever i Verdal ved århundreskiftet:
«Wessel var vel 3 alen høy og sterkbygget,
en staselig og pen mann som det sto både age og respekt
av. Han trengte ikke bruke mange ord for å bli hørt.
Men under det sterke og robuste ytre var det et følsomt
og mykt hjertelag, som stadig ga seg utslag i gode råd
og hjelp til dem som hadde det vanskelig.»
Senere eiere bl.a.:
Andreas Krokstad, O. Brandtzæg-Sand og Randi Bjørken.
Mælastua var det siste beboelseshuset langs elva,
men litt lenger nord (ca. der Ottar Berg bor idag) lå
stedets brannstasjon (sprøythuset). Brannutstyret
den gang var ikke særlig avansert. Det besto bl.a.
av noe man kalte «stampen». En stor avlang kopp
med en håndsprøyte i hver ende.
Forbi brannstasjonen
og videre i nordlig retning gikk det veg til dampskipsbrygga
og Jektmelen (ca. der slakter Thorsen idag har sitt slakteri).
En herre ved navn Kraft som i 1835 skildrer forholdene på
«Værdalsøren» forteller: «Der
var 70 huse, to langgader og et par tvergader, der var omtrent
350 indbyggere, der ernærede sig ved handel, fiskeri,
haandværks- og dagarbeide. Tidligere, ytrer han, kunde
man lægge til eller gaa op med store fartøier,
men senere er indløbet blevet meget vanskeligt paa
grund af de store sand- banker, der havde lagt sig op udenfor,
såa at stedet ikke såa ofte besøgtes
af skibe, som ellers vilde have været tilfældet.»
Etter raset i 1893 ble
det enda vanskeligere å komme opp til Øra med
båter, og elva fortsatte videre med denne sandauringen.
Etter turen langs elva
og til Mælastua går vi samme gate tilbake og
nå skal vi innom en stor og ruvende bygning PETTERSENGÅRDEN
Det er på en måte 2 sammenbygde gårder
som danner et hjørne hvor den ene står med
fasade mot Veita og den andre mot elva. «Den nordre
fløy» som det står i gamle papirer er
den eldste, antagelig bygd ca 1800. Den kalles idag Pettersborg
og eies av Ragnhild og Kåre Johansen.
Bjarnebo eies idag av
Bjarne Jacobsen er bygd ca. 1880, og tømmeret i den
skal være fra en stue på Skjærset. I Pettersengården
var det i 1865 garveri og Torstein A. Midtlyng var selveier
og garvermester. Dette var en innflytterfamilie, idet mannen
opplyses å være født i Horg og kona Karen
fra Leksvik. Midtlyng hadde da en svenn til å hjelpe
seg i garveriet. Vi finner samme familie her i 1875, men
da er det svigersønnen som er hjelpesmann i garveriet.
Amund Helland nevner bl.a. gamle hus på strandstedet
Værdalsøren i det 18. århundre: Garverstua.
Mon om ikke det er den senere såkalte Pettersengården.
Da kloakken ble gravet
forbi gården i 1940 kom man over to store trekar (antagelig
av eik) som lå nedgravet (nedfelt) i jorda. De hadde
holdt seg meget godt og er nok brukt som skyllekar for hudene
den tida det var garveri i gården. I Pettersengården
ble det også holdt husdyr og Midtlyng hadde i 1875
l ku, 6 sauer, 2 geiter og l gris. Ved århundreskifte
er Anna Petersen «Gårdeierske og Jord- bruger»
og har 6 barn som bor heime. Fru Petersen tok også
imot strykning for folk. Berntine Grenne var leieboer sammen
med to barn.
I 1908 selger imidlertid
fru Petersen den «Nordre fløy» til Bernt
Jakobsen og beholder sjøl den sydlige part av huset.
Bernhard Berntsen Jakobsen overtok i 1919 den «Nordre
fløy». Hans datter Ragnhild og ektemann Kåre
Johansen eier nå denne del og hennes bror Bjarne som
sagt den andre. Det er altså nå 3. generasjon
Jakobsen som er eiere av denne gård.
|
