Erindringer
Flere har bedt meg om
å fortelle litt fra mitt lange livsløp. Men
bare små glimt er det mulig å ta med i denne
kavalkaden.
Midtvinters i 1898 kom
jeg til verden uten noen medfødte jordiske rikdommer,
men med andre goder som jeg har hatt stor nytte og glede
av.
Jeg ble født
på Blybakken i Vinne. Gårdsnavnet skal visstnok
komme av det gammelnorske ordet "blide" som var
benevnelsen på et tungt kastevåpen brukt i middelalderen
for å slynge stein, brennende gjenstander o.l. mot
fienden. Mye taler for at et slikt våpen var plassert
på bakken her, for sjøen gikk jo høyere
dengang.
Jeg var den femte i
rekken av en søskenflokk på ni stykker: en
bror og syv søstre. Og det var ikke lett å
mette så mange munner på en liten gård
i den tiden. Derfor ble slit og forsakelse nokså alminnelig
både for store og små. Arbeidsdagen var fra
klokka sju om morgenen til åtte om kvelden. Fra elleve
til ett var det middagspause, og fra fire til fem nonskvile.
Og tungt kroppsarbeid som det dengang var, trengtes det
kvilestunder. Fritidsproblemer var et fremmedord som folk
ikke hadde bruk for. Ute- og innearbeidet var både
tungvint og krevende, så det var mer enn nok å
henge fingrene i.
Tidlig måtte også
vi ungene delta i forefallende arbeid både ute og
inne. Og barnepass, ved- og vannbæring hørte
med til dagens orden. Og i sprengkulda om vinteren ble det
ofte tjukke islag på bøtter og klær.
Men stampene i kjøkken og fjøs måtte
fylles hver dag. Og utrolig mange vassbøtter trengtes
til folk og dyr. Og i vedskjulet var øks og sag i
flittig bruk, i skinnet fra oljelampa, for elektrisk lys
og kraft var enda ukjent. Folk flest visste ikke at det
var mulig å utnytte fossekreftene til lys, oppvarming
og kraftkilde i heimene. Oljelamper og stearinlys bruktes,
også i uthusene, selv om det var brannfarlig. Og oljekanna
var en trufast følgesvenn til og fra handelsmannen,
hvor det ofte var byttehandel. For egg og smør fikk
man kolonialvarer. Naturalhusholdning var alminnelig. Og
maten besto av markens grøde og sild og fisk, som
ofte ble kjøpt i hele tønner. Og stabburet
var oppbevaringsplassen.
Men med de små
muligheter det dengang var til å tjene penger, kunne
enkelte familier ha så lite mat at det hendte barn
kom på skolen uten matpakke, eller i beste fall med
hyllkaker uten smør på. Men heldigvis var barnas
neste- kjærlighet stor. Leit var det likevel for dem
som måtte så å si gå tiggerveien.
Og uheldigvis førte det til en viss standsforskjell,
som kom til syne både i mat og klær. Nødvendigvis
måtte mange bruke gamle og bøtte klær.
På buksebaken og knærne var det lapper utenpå
hverandre for å skjule kroppen. Og på føttene
var det tresko og lervlabber. Begge deler hadde både
sine fordeler og store mangler. Ofte viste dessverre folks
klær om de var fra en rik eller fattig heim.
Skreddere, sko- og skinnfellmakere
og andre handverkere for rundt på gårdene og
laget de ting som vi i dag får kjøpt ferdige
i butikkene. Heimeindustrien hadde sin blomstringstid. Og
flittige hender var alltid opptatt med arbeid både
sent og tidlig. Likevel var det for flere vanskelig å
holde hus og klær reine og fri for utøy, da
mulighetene for klesvask og bading var heller små.
Petter Dass sier så
treffende: «Feldens hår var mange og lange.
Og fremmed rytteri på fribytteri skjulte seg deri.
De red ei på sadle de karle, men det fikk min rygg
at betale». Og det samme opplevde nok mange gjetergutter
når de endelig om kvelden ble varme under fellen i
loppekassa.
Til koking og oppvarming
bruktes komfyrer og vedovner. Og mange salte tårer
rant ofte nedover kinnene når det skulle blåses
liv i gamle glør. Og vedspørsmålet var
for mange heller ikke så enkelt. Alt som kostet penger,
måtte nødvendigvis innskrenkes, og helst unnværes.
For penger var den største mangelvare. Dagpengene
var mellom femti øre og en krone. Og en sølvtokroner
ble nesten betraktet som en liten formue av mange i mine
barneår. Og aldri glemmer jeg konfirmasjonsgavene
mine i 1912. I penger fikk jeg kr. 23,50. Og far måtte
legge til kr. 1,50 da han kjøpte et Omega-ur til
meg hos urmaker Heir på Levanger. Klokka er fremdeles
gulla god. Vi hadde selvsagt ingen urmaker i bygda enda.
Men det var en lege, jordmor og dyrlege. For deres tjenester
måtte vi betale selv, og de ble derfor minst mulig
brukt. Mor hadde sitt første legebesøk da
hun var 75 år.
Sommeren 1905 var for
meg meget begivenhetsrik. Far var på grensevakt oppe
i Inndalen, og jeg begynte på skolen i Vinne. Heldigvis
ble det ingen krig med Sverige. Men spenningen var meget
stor før det hele var avgjort. I småskolen
hadde vi det fint hos Ragna Austad og siden hos Chr. Fuglås.
Dyktige lærere var de begge to. Og vi likte oss godt
på skolen, selv om det var mye leksepugging. Skolemateriellet
måtte vi betale selv. Og bøkene gikk i arv,
så de ble temmelig tæret av tidens tann. To
penner kostet tre øre, og ei penn to øre.
Men griffel og steintavle ble de første årene
mest brukt. Og når tavla var fullskrevet på
begge sider, ble den avtørket med ei tøyespute,
som var festet til tavla med ei snor. Men denne puta var
slem til å rive seg løs, og da ble albuen brukt.
Lite renslig, men lettvint. Det ble derfor stor forbedring
da vi fikk kladdbøker, blokker og blyanter.
I frikvarterene gikk
leiken livlig. Hjort, jeger og hund, tredjemann, ballslåing
og skotthyllkasting var alminnelig. Og når frikvarteret
var slutt, skulle alle til stokkbekken ute på gårdsplassen
og drikke. Og der ble det strid om plassen. Koppene som
skulle brukes, havnet oftest i bekken. Så vi drakk
direkte fra bøtta. Og treskorne våre fikk seg
gjerne en slurk. Men det hendte også at de gikk i
stykker og måtte holdes sammen med snører,
og det var verre. Men trass flere små vanskeligheter
hadde vi det fint og festlig på skolen: Vi gikk annenhver
dag, og hadde 6 timer á 60 min. Siste skoledagen
rann mange tårer.
Konfirmantforberedelsene
vi hadde sommeren 1912 husker jeg meget godt. Fra Vinne
gikk vi til Stiklestad, og kom der sammen med gutter fra
Øra, Sjøbygda, Stiklestad, Volhaugen og Leksdalen.
To leksdalinger hadde sykler, og litt misunnelig på
dem var de fleste, når vi så hvor lettvint de
kunne tilbakelegge veien.
Undervisningen hadde
vi i det daværende kommunelokalet, et klasserom i
første etasje i gamleskolen på Stiklestad.
Som regel møtte
vi opp i god tid. Og i ventetiden ble det ofte dueller mellom
kretsene. Det heter at skolegutter slåss og holder
av hverandre, og stort sett var det nok slik. Men en gang
det var dårlig vær, og døra til lokalet
var åpen, sprang vi inn. Og da ble det et lurveleven
uten like. Det endte med at skoleinspektør Dahl kom
fra leiligheten over ned og ryddet opp. Og jeg skal hilse
og si at der ble trangt i døråpningen. Og ikke
ante jeg da at jeg en gang selv skulle undervise i dette
rommet. Nok om det... For de femten ørene vi hadde
med oss, fikk vi hos bakeren der en halv stang tebrød
for ti øre, og på meieriet et glass helmelk
for fem øre. Ei vørterkake kosta også
ti øre.
At det i en så
stor gutteflokk i den alderen også fantes noen spilloppmakere,
var vel bare rimelig. Og en spesiell hendelse fristes jeg
til å nevne. En gutt som hette Per, hadde uvanlig
lett for å sovne. Og sidekameraten hans - en liten
skøyer - hadde en dag tatt med seg vekkerklokka.
Og da Per som vanlig
sovnet, satte han klokka på rammel. Og da var det
ikke bare Per som skremt hoppet opp i stolen. Den som tok
det hele med stoisk ro, var sogneprest Veel. Han strøk
seg bare i det lange kvite skjegget og sa: Ja, dette var
sannelig en lyd i rette tid. Men nå er alle våkne
igjen, og vi fortsetter med undervisningen.
Noen av mine kamerater
fikk fortsette med skolegang. Jeg måtte hjelpe til
heime med forefallende arbeid. Om våren var det mange
tunge tak å ta før korn og poteter var i jorda.
Og slåttonna røynte enda mer på ryggen.
Hesjing og høykjøring
i varmen tok på kreftene. For ikke å snakke
om ljåslåtten. Og mange fikk magesmerter av
den leiken. For å kunne vinterfø flest mulig
dyr, ble det drevet med fjellslått. De slo graset
på flate fine myrer, tørket det på marka
og stakket det. Heimkjørt ble det om vinteren. Særlig
i fjellbygdene var det nødvendig å skaffe seg
vinterfôr fra myrene. Til det trengtes det slåttefolk,
som de hette. Og folk gikk til Fersdalen og Sverige for
å tjene seg noen kroner.
Men ljåen ble
heldigvis avløst av slåmaskina, som også
ble tatt i bruk i skurdonna, men før den tid ble
sjuru og sigd brukt. Og de flinkeste til å bruke sigden
kunne skjære over en meling (mål) om dagen,
som da gjerne begynte i fem-sekstida om morgenen. De laget
kornband som ble lagt i røkler (dunger), ti band
i hver, og tørket på staurer, før det
ble kjørt inn på låven og loddet (lagt)
i stålet. I tussmørket fra oljelykta hadde
slugu i tidlige morgentimer det travelt med å få
kornet ut av halmen. Og taktfaste slag hørtes utover
bygdene. Siden kom piggmaskina, som tre mann drog. Og folk
som ikke visste av noe annet og bedre, fant seg stort sett
i dette slitet. Bare noen ville forsøke å finne
seg bedre livsvilkår, og reiste til Amerika.
Og der fant somme det
lykkelandet de hadde drømt om, mens andre gjorde
vendereise så snart de kunne. Også her i landet
begynte eksistensmulighetene å forbedre seg for de
fleste, og vi gikk mot lysere tider. En stor opplevelse
var jubileumsåret 1914. Tidlig vår, og enestående
varmt og godt sommervær. Noen var så lettsindige
at de tok seg en Oslo-tur, selv om det ble sett på
som luksus. Og alt gikk fint og fredelig for seg. Men ute
i horisonten be- gynte dessverre mørke skyer å
nærme seg. Og vi fikk den første verdenskrig.
Ikke ante vi da hva en krig bringer i sitt skjød.
Men det oppdaget vi fort, og vi fikk føle det på
kroppen. Heldigvis hadde vi ikke krigshandlinger på
norsk jord dengang. Men de svære dønningene
skvulpet også mot våre kyster. Det ble fort
vareknapphet og rasjo- neringskort med de følger
det har. De tildelte rasjoner var altfor små for de
fleste, og surrogatmidler måtte brukes. Og folk var
utrolig oppfinnsomme. En som fikk for lite skråtobakk,
spedde på med svartpepper.
Nøysomhet på
alle områder var nødvendig. Og arbeidsfolk
på gårdene syntes nok at husmora ofte var litt
for grådig når det gjaldt kostholdet. Og de
kunne også være utrolig flinke til å få
sagt det. En morgen sa en frosting ved frokostbordet til
sidekameraten sin: "Jeg skjønner ikke årsaken
til at jeg i natt har davret så på synet. I
går kunne jeg se hele Loktukirka gjennom brødskiva,
og i dag ser jeg ikke smøret på den".
Oppsmurt smørbrød var vanlig brukt. Det var
sannelig heller ikke så rart at folk ble leie av grøt
og sild. Grøt til kvelds, oppvarmet melk på
grøt til frokost, og det hendte også at det
ble servert grøt til nons.
I 1915 var det uår.
Surt og dårlig vær var det hele sommeren. Kornet
fraus tidlig om høsten, og det ble svært dår-
lige avlinger. Mange forsøkte å avle kveite,
og det gikk reint ille. Dette husker jeg meget godt, for
da arbeidet jeg på Rindsem mølle. Den ble flyttet
fra fossen i Rinnelva til den tørre Asphaugen. Og
mange trodde ikke at det var mulig å få hjulene
i gang der. For elektrisk lys og kraft var enda nokså
ukjent. Der var jeg noen år og hadde det riktig bra,
selv om jeg må si som svensken: Det var lange dagar
og lita lønn, men mye arbeide. Daglønna var
to kroner og kost. Og svært travelt kunne det være,
særlig utover førejulsvinteren. Det var inga
mølle på Øra enda, og det var derfor
umulig å unngå nattarbeid. Og alene som vi ofte
da var, ble nattetimene svært lange. Søvnen
kunne også komme snikende, og det var en farlig gjest.
Men alle muligheter til å tjene penger måtte
utnyttes. Og for nattarbeid var det litt større betaling.
Sykkelen begynte nå
for alvor å gjøre sitt inntog. Og da flere
av kameratene mine hadde fått sykler, måtte
også jeg ha en. Og en fin sommerdag i 1916 gikk jeg
sammen med en god kamerat til Levanger. Og hos Hveding kjøpte
vi hver vår Diamantsykkel med tre utvekslinger for
to hundre kroner stykket kontant. Selvsagt var det en høy
pris, men en meget sterk sykkel. I den tiden ble sykkelen
like nødvendig som bilen er i dag. Biler og motorsykler
var det heldigvis, hadde jeg nær sagt, svært
få av. For de skremte hestene på landeveien,
og flere ulykker skjedde.
Godt husker jeg Fikse,
som i sin flotte bil i helgene blant annet skysset ungdom
mellom Øra og Stiklestad. Og dyrlege Marum hadde
en rød motorsykkel, som bråket fælt og
skremte hestene når han kjørte rundt i bygda.
En Landgård på Skånes tok seg også
noen turer i sin Ford-bil full av hunder, som somtid fikk
frihet til å jage vett- skremte katter opp i trærne.
Han betalte godt for den moroa. Men hesteskyss var mest
alminnelig. Og på Øra, i Ness, Inndalen og
Sul var det skyssstasjoner. Og med hesteskyss ble folk,
varer og post fraktet. Og da disse ble nedlagt, var det
mange som knurret.
Bensinmotoren kom og
avløste en stor del av muskelkreftene og revolusjonerte
på mange måter tidenes tilstand. Vi fikk selvbinderen
og skurtrøska. Og steget fra slugu, stearinlys, parafinlampa,
vedomnen og til skurdtrøska og den elektriske strøms
virkninger var iøynefallende stort. Og ingen hadde
vel drømt om at hesten skulle bli over- flødig.
Men traktoren kom og sørget for det. Den teknologiske
utvikling er blitt svært merkbar. Ikke minst på
gårdene, som har hatt en renessansetid.
Størst ble nok
forandringene da elektrisk lys og kraft ble tatt i bruk
i by og bygd. Men den elektriske strøms virkninger
var ukjent for de fleste. Og på en kveldsskole fikk
vi av læreren Anton Røstad høre at den
elektriske strømmen gjorde sterke motstandstråder
glødende og de ga fra seg lys og varme. I de første
lyspærene var det kulltråder. De var sterke,
men tok meget strøm, og ble erstattet med metalltråder.
I 1914 ble kraftstasjonen
i Ulvilla tatt i bruk. Og etter hvert ble det da installert
lys og kraft i bygda. Og bokstav- elig talt gikk vi da mot
lysere tider.
Smått om senn
kom industrielle bedrifter og overtok råstoffer og
arbeidskraft. Mølle- og sagbruk hadde hittil vært
henvist til fossekrafta og måtte da selvsagt ligge
ved elvene. Nå kunne folk bygge sagbruk heime på
gårdene og skjære opp tømmeret til planker
og bord. Og det var et stort fremskritt. De fleste gårdsbruk
hadde, og har vel enda, rett til ved og tømmer i
bygdeallmenningene til eget bruk. I tømmerskogen
var øks, sag og barkspade i flittig bruk heile vinteren.
Mange tok på seg tømmerdrifter, som det hette.
Og de bodde i tømmerkojer sammen med hestene sine
om vinteren. Og levemåten deres var temmelig spartansk.
I vårflommen måtte tømmeret som rundbarka
lå på elvebredden, fløtes nedover til
sagbrukene. Og til å utføre den jobben trengtes
friske og handfaste karer, kaldt som det også var
i isvatnet. Ble tømmerflokene for store og vrange,
måtte de sprenges med dynamitt.
Også under og etter første verdenskrig hadde
vi spekulanter som gjerne ville skaffe seg lett-tjente penger.
De så- kalte jobbebaroner kjøpte aksjer for
delvis lånte penger og tjente en tid meget godt. Men
etter den søte kløe kom også den sure
svie. Aksjene fall fort i verdi, og mange tapte alt de eide.
Og dertil drog de en del kausjonister med seg i dragsuget.
Konkurser og tvangsauksjoner ble følgene. Og flere
banker måtte stenge. Og bankinnskuddene ble nesten
verdiløse.
Først i 1919
ble vi kvitt rasjoneringskortene. Og den sommeren var jeg
dragon på Rinnleiret og opplevde litt av hvert. Vi
var to årsklasser og lekte delvis krig, ellers hadde
vi lite med hverandre å gjøre. Klokka fem om
morg- enen gikk reveljen. Og for det meste møtte
da trette gutter opp på oppstillingslinja. Og etter
en times stall- tjeneste fikk vi frokost. Klokka sju måtte
vi på hesteryggen være på oppstillingslinja.
Og nede på plassen hadde vi ridning med mange rare
øvelser. Viktigst var at vi satt som klegg på
hesteryggen, og fra den skulle vi bruke sabelen til angrep
eller forsvar. Løytnant Andresen var voltekommandøren
min, og hans gutter skulle selvsagt helst bli flinkest.
Derfor fikk vi elleve i hans volte veldig hard trening og
ble nokså meget brukt. Og en gang oberst Lorange kom
og inspiserte årsklassene, ble jeg beordret til å
være årsklassens fanebærer, på en
av leirens flotteste hester. Været var fint, og defileringen
ble meget vellykket.
Verre gikk det en gang
vi skulle leke krig med den andre årsklassen. Da var
jeg i forpatruljen og skulle undersøke hvor våre
fiender var. I veikrysset ved Valstadmoen lå det en
befalingsmann fra andre årsklassen godt gjemt bak
et uthus og ventet på oss. Og da jeg kom, stormet
han skrikende mot meg. På hesteryggen skulle vi forsvare
oss med sabelen. Og det gjorde jeg, med den følge
at huva til angriperen for langt avsted. Og jeg skal hilse
og si han ble både redd og sint. Jeg ble utskjelt
og tatt til fange, (av en hodeløs herre). Men jeg
torde ikke protestere, for det kunne ha gått riktig
galt den gangen.
I 1920 hadde vi regiments
samling, med blant annet en stormanøver innover fjellet
mot Hermanssnasa. Mange opplevelser også på
den turen, men det må jeg hoppe over. Sulten og søvnløsheten
i nattetimene plaget oss. Og da vi i solvarmen red tilbake
til Rinnleiret, var støvet og tørsten våre
verste fiender.
En dag i høyonna
i 1921 våknet plutselig lysten til skolegang opp igjen.
Jeg syklet til Bakketun og ba om å få bli med
på vinterkurset der, og det sa bestyrer Nordset straks
ja til. Og det ble en lære- og opplevelsesrik vinter.
Vi var over nitti elever, fem lærere, husmor og vaktmester.
Internatet ble for lite, så noen elever måtte
bu utenom skolen. Flere verdalinger budde heime. Vi startet
med prøver i norsk og rekning, og ble delt i tre
klasser i hvert fag. Jeg ble med i de beste klassene, og
fikk Nordset i norsk og frøken Kolstad i rekning.
Det var både ei
praktisk- og ei teoretisk linje. Og i den tida gikk ungdommen
på skole for å lære, ikke for å
ha et sted å være. Og lærerne skaffet
oss mer enn nok å gjøre. I allfall syntes jeg
det var i meste laget utover førejuls- vinteren.
Men etter jul gikk det riktig fint. Så resultatet
ble særdeles godt, og det gav mersmak. Det ble aspirantkurs,
og tre år på Levanger lærerskole. Der
var det parallellklasser. Jeg kom i A klassen sammen med
flinke folk. I den tida hette det at folk var flinke når
de hadde lyst og anlegg for teoretisk opplæring. At
de lett kunne tilegne seg, huske og gjengi boklig stoff.
I dag har heldigvis også de praktiske fag fått
den plass de fortjener.
Etter tre år på
Lærerskolen ble det rift om å få skolearbeid.
Det ble stort overskudd av lærere i 1925. Og flere
gikk i årevis før de fikk fast jobb, så
slekt og venner måtte delvis betale renter og avdrag
på studiegjelden. Jeg var blant de heldige og fikk
et årsvikariat i fortsettelsesskolen i Selbu. Og der
ble jeg møtt av snille og flinke elever og trivelige
folk. Eldste eleven var 31 og yngste 15 år. Og tre
gutter hadde 8 km. skoleveg. De synte en enestående
innsatsvilje. De fortsatte med skolegang og havnet i fine
stillinger. Det gjorde forresten flere i flokken. Jeg hadde
det fint og trivelig på en gård som hette Slind.
Vinteren 1926-27 hadde
jeg bare noen vikariater. Det året ble jeg gift med
Maria (Maja) Otlo fra Sæter i Frol. Og hos mine svigerforeldre
hadde vi det kjekt på Sæter. Men usikkerheten
om hva framtida ville bringe, la liksom en klam hand over
tilværelsen.
Stor var derfor gleden
da jeg i 1927 ble ansatt som lærer i fortsettelsesskolen
i Verdal. Den var da ambulerende, og med to kurs hver vinter.
Det ble derfor nokså mange og ulike leiligheter vi
bodde i, og alt for mye flytting. Men kona mi var tapper
og fant seg godt til rette blant de mange hyggelige mennesker
vi møtte. Og enestående snille og flinke elever
var det. Det er rart, men meget morsomt å møte
dem som sytti-åtti åringer nå.
I 1933 ble jeg lærer
på Verdalsøra folkeskole, og bodde de tre første
årene hos Jakob Lorentsen på Garpa.
|
