Bautaer og minnesmerker langs gamle ferdselsleier
Av Svein Guddingsmo

I Verdal Historielags Årbok for 1985 side 146 har Bjørn Årstadvold en artikkel  -«Minnesmerker langs riksveg 72» – der han tar for seg hver enkelt bauta eller merke langs denne vegen.  Jamtlandsvegen – som vi mener er det riktige navnet på denne vegstrekning fra Stamphusmyra til svenskegrensa er rikt «prydet» med minnesmerker over forskjellige hendelser både i krig og i fred. Det store antall av bautaer og steiner som er oppsatt viser den store betydning denne vegstrekning mellom landa har hatt gjennom alle tider.

Vi skal her bare nevne hver enkelt bautastein/minnesmerke  med noen kommentarer og tilleggsopplysninger som kan være av interesse.

LYSTHAUGEN
Den første bautaen en treffer på når en kommer opp igjennom Verdalen er minnebautaen på Lysthaugen.  Den er plassert på gravstedet til de 33 omkomne etter verdalsraset – som ble hentet i land på denne sida av elva. Da det var uråd å komme til noen kirkegård med dem ble det i all hast ordnet med en gravplass her. Bautaen kom på plass året etter og gravplassen ble vigd 19.05.1894 på dagen ett år etter at raset gikk. Se bilde

Hesteskoen
På Lysthaugen finnes også en annen severdighet som må nevnes og som er en god del eldre enn denne minnesteinen. Mellom gravstedet og den tidligere butikken er det en rund haug, flat på toppen der det er plassert en steinsetting i form av en hestesko.  Det første jeg fikk fortalt om  dette arrangementet var av min farfar (1853-1942) en gang jeg var med på handel her  (det ble startet landhandel her i alle fall så tidlig som i 1897 og har pågått kontinuerlig til 17. november 2001 da butikken ble nedlagt). Se bilde

Farfar tok meg med til denne «Rundhaugen» som den blir kalt – og viste meg denne steinsettingen og sa: «Hen sto’n han som åpna vei’n i 1865» . Dette husker jeg meget godt,  jeg var vel den gang ca. 6-7 år. En skulle tro at også han husket åpninga av vegen godt fordi han var 12 år gammel da dette skjedde og bodde bare ca. en kilometer fra stedet.

En ting jeg også synes huske han sa - men som jeg er mer usikker på, var at det var Sveriges og Norges kronprins som senere ble kong Oskar II – som sto for åpninga av vegen. 

Det er også en annen versjon om opphavet til denne Rundhaugen og hesteskoen.  Noen vil ha det til at dette ble ordnet til Oskar II’s kroningsferd til Trondheim i 1873,  men vegvesenet v/ Mads Almaas mener den første versjonen er den riktige, og da særlig det med hesteskoen som et symbol  på trafikken den gang.

Det er meningen at det skal komme på plass et opplysningsskilt også ved denne severdighet.

LEVRING
Minnebautaen her er jo som kjent oppsatt over Dragonen på Levring som det står å lese. Det menes her på Ingvald Pedersen fra Landfallnesset eller Stor-Ingvald som han er blitt kalt – og som falt her i trefningen med Armfeldts Karoliner i 1718 da de omgikk Stene Skanse.  Det skulle kanskje heller ha stått Dragonene på Levring da det i følge kirkeboka var ni verdalinger som falt pluss et ukjent antall soldater fra Gauldalske Kompani.  Datoen – 1. september – som det står er etter den julianske kalender som var i bruk i Sverige enda i 1718. Norge/Danmark hadde gått over til gregoriansk kalender fra år 1700 og i følge denne kalender var trefningen den 12. september 1718. Se bilde

Sagnet som fortelles om Stor-Ingvald må en vel ta med en klype salt.  Sikkert nok gjorde han seg spesielt bemerket i slaget, men det som fortelles i sagnet er jo en umulighet. Det sies også at der bautaen er reist stod det tidligere et trekors.  Kanskje var det her de Gauldalske dragoner var blitt gravlagt? Verdalingene som falt ble også først begravd ved Levringan men etterpå flyttet til Vuku Kirkegård etter det kirkeboka forteller.

VISBORGSTØTTA
Denne bauta står ved Steinsgropa der vegen tar av til Vuku. Den er plassert nærmest midt i det forsvarsverk som tilhørte Stene Skanse der major Eilerik Visborg gjorde seg bemerket ved frigjøringen av Trøndelag høsten 1658.  En begivenhet som kanskje er viet litt for liten oppmerksomhet. Svenskene hadde delt landet i to med bare sjøveis forbindelse mellom Sør- og Nord-Norge.  Hva hadde skjedd videre fram i tid dersom major Visborg og hans hjelpesmenn ikke hadde lyktes med å jage ut inntrengerne?   At navnet Visborg i senere tid er brukt som navn på et bilfirma er det delte meninger om. Se bilde Les mer om major Eilerik Jonsen Visborg.

I Årboka til Verdal Historielag for 1999 har Solveig Ness også skrevet en artikkel om denne bautaen. 

OLE SKAVHOGGS MINNEBAUTA
Denne bauta er plassert ved vegen som tar av til Skavhogg-gårdene, på tomta der husa på Garnes sto før i tida. I 1806 foregikk et rovmord på gården. To svenske ugjerningsmenn drepte fire mennesker og ranet med seg en god del verdigjenstander fra gården. Den mye omtalte Ole Skavhogg innhentet morderne i Sverige og de fikk sin straff på Ilevollen i Trondheim. Fire år etter dette brann gården ned og også denne gang mistet fire mennesker livet.

De tre sistnevnte bautaer er alle reist av Inndal Ungdomslag. Se bilde

TAKKSAMHET-STEINEN
Ved Vaterholmen står neste stein vi skal omtale. En stein med inskripsjonen:  TACKSAMHET 1825.
Dette er vel den eldste av  bautaene langs Jamtlandsvegen. Hvilket år den er reist forteller den selv og det er vel ikke mye tvil om bakgrunnen for at den står der, det må jo være den militære «sjarmoffensiv» i 1825 da en avdeling av svenske soldater besøkte Trøndelag.  Steinen ble oppsatt i takknemlighet over at de kunne komme hit i et fredelig ærende. Jeg viser til en artikkel skrevet i Verdal Historielags Årbok 1977 av Johan Weisæth der han omhandler denne begivenhet  som han kaller «Et uvanlig besøk». Se bilde

I Nord-Trøndelag Historielags Årbok for 1992 har Leif Alstadhaug  en artikkel med tittel «At træde med Spil i den skinnende Rad».  Artikkelen omhandler også denne begivenhet uten at han nevner denne bautaen. 

Det er også en annen versjon om opprinnelsen til denne bauta. Noen vil ha det til at den er oppsatt – av svensker – i takknemlighet for at det i 1825 var bygget bru her. Nu viser det seg av et gammelt kart utgitt 1807 at det allerede da var bru på dette stedet så den forklaringa er lite trolig.

KLEIVDALEN OG RISBEKKEN/STORMOEN
Her har vi to bautasteiner med delvis felles historie. Det har gjennom åra vært mye spekulering på hvorfor det har stått to for så-vidt like steiner her. Steinen som sto i Kleivdalen ble i 1996 erstattet med en ny da den gamle hadde mistet sin inskripsjon. I følge nedtegnelser fra året 1835 vet vi jo at det var bare en stein som  ble avduket ved kong Carl Johans åpning av denne vegen. Det er vel få i dag som tviler på den opprinnelige plasseringa av denne steinen.

Ved å studere Joakim Calmeyers tegning  som er laget ved denne vegåpninga og  sammenligne denne med terrenget i Kleivdalen er det ikke tvil om plasseringa. Bautaen har fra først av stått på en bergknaus 4- 5 meter over vegen på toppen av det bratteste stykke av dalen – oppå selve kleiva. Når en samtidig finner antydning til innrissing i berget som samsvarer med Calmeyers tegning – på denne plassen blir en temmelig sikker.  Det er ca. 300 meter fra Jamtlandsvegen og opp til den nevnte bergknausen. Se bilde

I 1865 da nåværende Jamtlandsveg ble åpnet og trafikken kunne gå gjennom Sogna ble Carl Johans veg over Kleivmyrin nedlagt. Folk var fri den forferdelig tunge Kleivdalen, men bautaen med kongens monogram og det hele ble da stående nærmest i ville skogen. Den ble da flyttet så den kunne sees fra den nye vegen, men hvor havnet den?  Jeg mener den ble flyttet og plassert ved Stormoen eller rettere sagt ved Risbekken. Vi vet jo at denne steinen var laget ferdig til vegåpninga 1835, det var sikkert også den såkalte Høgfjells-støtta i Merraskaret.  Disse to steiner er laget av presis samme solide materiale – skikkelig hard, tykk skifer, kanskje fra skiferbruddet ved Gråsjøen i Kall. Alle som vil kan sammenligne de to steiner. Jeg mener dette er bevis godt nok på at den opprinnelige «Kongebautaen» fra Kleivdalen i dag står ved Risbekken. Se bilde

Steinen som stod nederst i Kleivdalen og som ble utskiftet i 1996, ble nok oppsatt der da den «ekte» steinen ble flyttet til Risbekken.  Steinen som ble utskiftet er nå plassert på vegmuseet på Stiklestad og en kan ved selvsyn se at den er laget av dårlig leirskifer.  Det var også på denne bautaen samme inskripsjon – Carl Johans Klev,  – men den er flasset av på grunn av det dårlige materialet.

LILLEMOEN
Når vi nærmer oss Lillemoen (Litlmo’n) vestfra står det på høyre side av vegen en «halvmilstein».  Den er fra den eldste avstandsmerking som ble gjort langs Carl Johans veg. Denne avstandsmerking ble antagelig fullført i 1853. Se bilde

Karolinerne
Ved selve Lillemoen har vi minnebautaen over en del karolinere som det menes var blitt gravlagt her i 1718 eller kanskje på nyåret 1719. En grav som i lange tider delvis har vært glemt, men som i 1980 ble skikkelig oppordnet og steinen ble da restaurert. Se bilde

OLAVSSKJELDA
Neste bauta står litt til side for Jamtlandsvegen – ved vegen som går til Kalgarden. Bakgrunnen for denne er Olav Digres ferd fra Jamtland og som endte på Stiklestad i 1030. Historien bak dette arrangementet er et av de eldste dokument som viser at trafikken mellom landa har gått her over i uminnelige tider. Hovedleia for ferdselen i gammel tid passerte nok Olskjelda og gikk oppi fjellet nord for Sogna, men mye tyder på at det også var en ferdselslei etter dalen allerede da. Se bilde

FROKOSTSTEINEN
Denne steinen er oppsatt i 1873 og er en markering av kronings-ferden til kong Oscar II som foregikk dette året. Steinen er i senere tid kommet noe utenfor alfarveg. Dette på grunn av modernisering av vegnettet og omlegging av vegen. Det er nå stor sjanse for at det gamle vegstykket forbi denne steinen blir gjort kjørbart så den blir mer synbar for farende folk. Se bilde

ST. OLAVS BRU
Kongesteinen som står ved den nye Olavsbrua ble oppsatt ved kong Olavs V besøk i 1980 og den gangen plassert ved søndre ende av den gamle brua der ferdselen hadde gått siden 1865. Da den nye brua ble ferdig 1986, ble steinen flyttet til rasteplassen vest for denne brua. Se bilde

VED GRENSA
Vegen fra Sandvika til Melen i Sverige blir i dag gjerne kalt for Åbovegen men er jo en bit av den opprinnelige Jamtlandsvegen. Der denne krysser grensa står det også et minnesmerke. Vi startet denne «reisa» med minnesteinen på Mule som markerer åpninga i 1865.

Vi avslutter med minnesmerket her ved svenskegrensa, et minnesmerke som består av en støpt jernplate og som også markerer åpning av den samme vegen, men har et annet årstall, nemlig 1862. Veganlegget var nemlig delt i to med strekningen Levanger Ådalsvollen som ble betegnet som opprusting/utbedring av den gamle Carl Johans veg, mens den resterende biten fra Ådalsvollen til Melen hadde betegnelsen nyanlegg.

Denne siste biten ble åpna med en seremoni i 1863 – altså to år før den egentlige åpninga foregikk.  Denne jernplata har  i tillegg til årstallet 1862 også inskripsjonen CXV RIKSGRÆNDSEN. At årstallet 1862 står og åpninga foregikk i 1863 mener man beror på at det var litt for stor optimisme da plata ble laget og at åpninga ble utsatt et år imot som det opprinnelig var tenkt.

Begge de to minnesmerkene som markerer åpninga av vegen ble i sin tid kassert og bare kasta i terrenget.  Den på Mule ble igjenfunnet av Mads Almaas og tatt vare på. Jernplata ved grensa fant Magnus Erikson i Sandvika igjen. Den var bare hivd i myra der den opprinnelig hadde stått. Den kom på plass igjen som topp-plate på grendsrøys nr. 167 A i 1985 ( Se artikkel av Mads Almaas i Årbok for 1985 side 29).

AVSTANDSMERKING

MILSTOLPHAUGEN
Vi nevnte i forbifarten  den steinen som står vest for Lillemoen i Sul. Det er en såkalt halvmilstolpe fra den tid Karl Johans Veg var i bruk. Langs denne vegen var det oppsatt slike hel- og halvmilstolper som avstandsmerking.  Utgangspunktet var Trondheim. Avstander var da angitt i gammel norsk mil. Den gamle mila var på 18.000 alen eller omtrent 11,3 kilometer. I Ådalsliin står en milstein som har inskripsjon «11 MIL FRA TRONDHJEM» og øverst i Kvil-liin en halvmilstein – før vi treffer på den såkalte Høgfjellsstøtta  - «2000 FOOD OVER HAVET» – nærmere  Hansmyra. Alle disse bautaer har Carl Johans monogram øverst.

I en artikkel i Innherreds Folkeblad 31. august 1928 skriver lærer Ole S. Haugdahl om Karl Johans veg. Der nevner han bl. a. Tacksamhets-steinen og Høgfjells-støtta og skriver videre: «Og like ved grensen står også en stenstøtte hvorpå er innhugget:

11 ¾ MIL FRA TRONDHJEM

1853

16 ½ MIL FRÅN ØSTERSUND

I den svenske boka «Te by’n å Levong» av L. Larsson finn vi under avsnittet «Øfver fjellet» akkurat samme opplysning om denne bautaen. Steinen finnes ikke lenger og vi tror ikke den har vært på plass etter krigen.

For en god del år siden fantes også steinen som anga avstanden «10 MIIL FRA TRONDHJEM».  Hvor den opprinnelig sto er jeg ikke sikker på men den ble i sin tid flyttet og sto i noen år ca. 100 meter oppom Lysthaugen filial der det etter nyere oppmåling – da med kilometer som enhet var 10 mil fra  Trondheim. Den er etter omlegging av vegen forbi stedet også blitt borte.

KILOMETERSTOLPER
Først på 1930-tallet ble vegen oppmålt og kilometerstolper oppsatt. På hver stolpe (stein) var innhogget tall som anga antall kilometer fra Trondheim. Jeg husker godt da denne oppmåling ble utført og steinene oppsatt. I alle fall en av disse er tatt vare på og står på sin opprinnelige plass ved Vaterholmen, den har tallet 115. Disse merkesteiner er i senere tid erstattet av den nåværende avstandsmerking. Se bilde

GRENSERØYSER

Når det gjelder trafikken mellom landa – gjennom tidene – har vi her i Verdal hele fem forskjellige steder vi kan med sikkerhet si at det har vært en markert ferdselslei med grenseovergang.  På alle disse overganger er det plassert grenserøys. 

STORSJØSUNDET
For å begynne fra sør har vi ved den eldgamle ferdselsleia fra Sul, forbi Kråksjøen, Koksteinen og Storsjøen – grenserøys nr. 165 ved Storsjøsundet.  Den har navnet Storsjøsundrøset på svenske kart.   Første gang jeg var på denne plassen (ca. 1950) sto den gamle røysa som var oppsatt rundt 1750-tallet. Den var oppsatt etter den første skikkelige grenseoppgangen mellom landa – Schnitlers grenseeksaminasjonen i 1742.  Den gamle røysa sto til 1960 da det var grenseoppgang og rydding av grensegata.

Røysa som da hadde stått der i 200 år ble fjernet og den nåværende ble oppmurt – uvisst av hvilken grunn.  Min personlige mening er at det som foregikk her var ren vandalisme.   Topp-plata som tilhørte den gamle røysa med årstall og kongemonogrammene – sto i mange år etterpå reist opp til den nye røysa men har i den senere tid kommet bort.

Som merkesstein må en her også ta med Kokksteinen. Den er riktig nok en stein som har ligget der fra istiden men er likevel en meget godt kjent plass på den eldgamle ferdselsveg over Kråksjøen og Storsjøen. Det er vel også den eldste omtalte/omskrevne punktet på en ferdselslei mellom Verdal og Jämtland. Under grenseoppgangen i 1742 ville forresten svenskene ha dette som grensemerke mellom landa men den svenske grensekommisjonen streiket og uteble da grensen skulle fastlegges og nordmennene fikk det som de ville.  Kokksteinen er forresten omskrevet i Årbok for 1951 av lensmann Jon Sul.

En må nesten ta med her at namnet Kokksteinen er feilplassert på en del kart. Namnet er der satt på Kokksteinsklompen. Selve Kokksteinen ligger i Kokksteinslia mellom Kråksjøen og Kokksteinsklompen.

MÆRRASKARET
Ved gamle Carl Johans veg i Merraskaret står grenserøys nr.165 B. Denne er jo blitt kjent og omtalt en del i de siste år da den av noen personer – delvis er prøvd flyttet lenger inn i nabolandet for om mulig å ta igjen litt av Jemtland. Dette har nok ikke lyktes enda. 

Et par hundre meter lenger øst – på svensk side av grensa står en bauta med årstallet 1834 innhugget. Karl Johans veg ble jo åpnet 1835 så hvorfor det her er innhugget 1834 vites ikke. Etter det jeg har hørt var dette den gamle grensrøysa fram til 1929 da det var grenseoppgang og det ble foretatt en god del justering og oppretting av grensgata.

Vi må også nevne en merkesstein som skal ha stått ved bekken straks vest for grensrøysa - med årstallet 1847.  Denne steinen har vi i dag bare et bilde av. Bildet er tatt av Morten Veimo som har fortalt om denne steinen. Stikkrenna for denne bekken er reparert i senere tid så den kan ha kommet bort i den forbindelse. Det har i alle fall ikke lyktes å finne igjen steinen. Hva årstallet 1847 står for er ukjent.

SANDVIKA
Her har vi grenserøys nr. 166 A der Jemtlandsvegen passerer grensa. Dette er vel den «yngste» av våre grenseoverganger som ble til da vegen over Skalstufjellet ble åpnet i 1917. Jeg synes huske jeg har sett skrevet en plass at vi her har landets korteste riksveg – R 756 som går fra krysset ved Sandvika (R 72) og til svenskegrensa – noen få hundre meter.

ÅBOFJELLET
Ved grenseovergangen til riksveg 72 – Jemtlandsvegen - som ble offisielt åpnet i 1865 og som da hadde sitt endepunkt på Melen ved Anjan i Sverige står Grenserøys  nr. 167 A.i likhet med «raseringen» som er nevnt ved Storsjøsundet ble det ved grenseoppgang i 1929 også her fjernet en støpt topp-plate som opprinnelig sto på grensemerket. Magnus Erikson i Sandvika fant den igjen – liggende i myra – og tok vare på platen.  Den ble pusset opp og oppsatt på riktig plass igjen i 1985.  Den har  blant annet inskripsjonen  C XV  RIKSGRÆNDSEN – pluss  årstallet 1862.

ESINGEN
En grenseovergang fra Sør-Vera til Esingen i Sverige som er benyttet en god del går forbi grenserøys nr. 169 a. her går det nærmest bare en gangsti over grensa. Den var mye benyttet før i tida da det i lange tider var vegløst over fjellet fra Vera til Helgådalen. Grenseovergangen ble jo spesielt aktuell sommeren 1999 i forbindelse med 100-årsjubileumet til Vera Kirke med besøk av kong Harald V og dertil bispevandring fra Esingen til Vera – nettopp etter denne vegen.

OLAVSSTEINAN
Som minnesmerker må vi også ta med de såkalte Olavssteinan i Vakkeråsen i Inndalen. De skal bare nevnes her da også de er skrevet om tidligere – Årbok 1979. Disse steinene ligger ved den aller eldste ferdselsvei mellom Norge og Sverige. Her skal Olav Digre ha tatt seg fram med hæren i 1030. Eller skal vi si deler av hæren.  Den Islandske Flatøyboka forteller at da kong Olav brøt opp fra Sul ga han Dag Ringssøn ordre om «å fara hit nedra fram etter dalum» mens han selv skulle fara «tjodlei»  (hovedleia). Var det kanskje dette veivalget til Dag Ringssøn som forårsaket at han kom for sent til slaget på Stiklestad?

De nevnte Olavssteinan er to steiner der det er innhogget en hel del bumerker og noen årstall – det eldste 1653.

Flere av de her nevnte minnesmerker markerer de mange feider vi har hatt med vårt naboland Sverige. I denne forbindelse skal til slutt ta med litt om en bauta som er å finne et godt stykke aust for grensa. I Blekåsen i Mørsil står det en stein til minne om fredsslutningen høsten 1809 etter den aller siste trefning vi her i Trøndelag hadde med nabolandets krigsmakt. Det var de Norske styrker som denne gang var på en raid  inn til Jerpen Skanse. Det kom til en trefning der uten at det ble det helt store av det og det ble sluttet fred 09.09.1809